Å være et levende spørsmål

Når ordene kommer fra et annet sted – og samtalen ikke følger etter?

Hva skjer når vi snakker fra et dypere sted i oss selv – fra nærvær, erfaring og undring – og samtalen likevel glipper?

Når den andre ikke følger tråden, men trekker alt tilbake til det gamle?

Bytter tema. Gjentar seg. Forsvarer noe vi ikke utfordret.

Hva skjer egentlig da?

Når vi formidler fra dypere lag i oss selv – med stillhet, undring eller integrert erfaring – så forlater vi det vante samtalerommet. Det kan oppleves ukjent for den andre. Noen ganger utrygt.

Ikke fordi de ikke vil lytte.

Men fordi de ikke vet hvordan.

Fire reaksjoner

1. Det ukjente vekker uro.

Noe som ikke passer inn, skyves ofte bort. Hjernen vil tilbake til det kjente.

2. Det snakkes fra et annet nivå.

Ordene bærer stillhet og rytme. Ikke alle er i kontakt med det i øyeblikket.

3. ordene treffer noe sårt.

Noen ganger vekker det som sies en lengsel eller et uforløst punkt. Forsvar kan trigges.

4. vi vet ikke hvordan vi skal svare.

Vi er trent i meningsutveksling – ikke i å svare på nærvær.

Hva kan vi gjøre da?

Vi kan puste. Og minne oss selv på:

– Ikke alle hører med det samme laget av seg selv.

– Stillheten etter et dypere utsagn er virksom, ikke tom.

– Det du sa, kan ha sådd noe, selv om svaret ikke speilet det.

Å være et levende spørsmål

Å snakke fra dypet er ikke en teknikk – det er en vibrasjon.

Noen ganger berører det. Andre ganger glir det forbi.

Det viktigste er ikke å bli forstått.

Men å åpne rom.

Ingen er fri fra dette

Vi blir trigget – særlig av det repeterende, absolutte, eller det som ikke lytter tilbake.

Vi lukker oss. Akkurat som vi håper andre ikke gjør.

Og kanskje er det nettopp poenget:

At vi vet hvordan det er – på begge sider.

Og at vi likevel velger å øve.

Velger å lytte.

Velger det undrende.

Namaste 🙏